Gobbo figures, there is no doubt that here Landsmaal is at home. Note,
for example, Act II, Sc. 1:

"Samvite mitt vil visst ikkje hjelpe meg med aa røme fraa denne
juden, husbond min. Fenden stend her attum òlbogen min og segjer til
meg: "Gobbo, Lanselot Gobbo; gode Lanselot, eller gode Gobbo, bruka
leggine; tak hyven; drag din veg." Samvite segjer: "nei, agta deg,
ærlige Gobbo," eller som fyr sagt: "ærlige Lanselot Gobbo, røm
ikkje; set deg mot røming med hæl og taa!" Men fenden, den
stormodige, bed meg pakka meg; "fremad mars!" segjer fenden; "legg i
veg!" segjer fenden; "for alt som heilagt er," segjer fenden; "vaaga
paa; drag i veg!" Men samvite heng un halsen paa hjarta mitt og
talar visdom til meg; "min ærlige ven Lanselot, som er son av ein
ærlig mann, eller rettare: av eit ærligt kvende; for skal eg segja
sant, so teva det eit grand svidt av far min; han hadde som ein
attaat-snev; naah; samvite segjer: "du skal ikkje fantegaa." "Du
skal fantegaa," segjer fenden; "nei; ikkje fantegaa," segjer
samvite. "Du samvit," segjer eg, "du raader meg godt." "Du fenden,"
segjer eg, "du raader meg godt." Fylgde eg no samvite, so vart eg
verande hjaa juden, som--forlate mi synd--er noko som ein devel; og
rømer eg fraa juden, so lyder eg fenden, som--beintfram sagt--er
develen sjølv. Visst og sannt: juden er sjølve develen i karnition;
men etter mitt vit er samvite mit vitlaust, som vil raade meg til aa
verta verande hjaa juden. Fenden gjev meg den venlegaste raadi; eg
tek kuten, fenden; hælane mine stend til din kommando; eg tek kuten."

This has the genuine ring. The brisk colloquial vocabulary fits
admirably the brilliant sophistry of the argument. And both could come
only from Launcelot Gobbo. For "the simplicity of the folk" is one of
those fictions which romantic closet study has woven around the study of